Når han får vite om bombeangrepene blir han stille og sitter bare der. Dette kan virke som han er veldig tafatt og usikker. Det kan virke som han ikke har kontroll over landet sitt og ikke tar kontroll heller. Hele denne episoden blir også satt litt komisk ved at de starter å ta tiden på hvor lenge han sitter der.
Klippingen i filmen fremstiller han på en dårligere måte enn han egentlig er i situasjonene. Moore velger korte sekvenser der Bush ikke har kontroll over situasjonen. Han har også valgt klipp der man ikke får hele sammenhengen og det Bush sier kan tolkes annerledes enn det han egentlig mente. Mange av talene og kommentarene til Bush blir klippet slik at de ikke blir fullført.
Det er brukt veldig mye ulik musikk. De bruker humoristisk musikk når Bush snakker eller gjør noe. Et eksempel på dette er når Bush settes inn i en western film. De bruker også skummel musikk når de zoomer inn på øynene hans, dette skaper en skummel stemning. Når de skal ta opp seriøse ting for eksempel konklusjonen på slutten setter de på seriøs musikk.
Micheal Moore spiller på følelser ved at han er sarkastisk og spiller på følelser. Han viser for eksempel et klipp av Lila Lipscomb som gråter over sønnen som har blitt drept i krigen i Irak. Han viser også ikke selve hendelsen på 11.september, han har heller fokus på menneske rundt som gråter og leter etter folk. Han viser også bilder fra Irak av irakere og amerikanske soldater som er sprengt i filler.
Michael Moore bruker etos ved at han er en kjent regissør og at folk kjenner til han. Han har fått en Oscar for en av filmene sine og han viser til de fattige og hjembyen sin. Han bruker også Patos der han spiller på følelsene til mottakerne, dette gjør han ved bilder av folk som gråter og leter etter familiemedlemmer. Han bruker også logos ved at han finner bevis på ting som er knyttet til Bush og alt har en sammenheng. Han har mange beviser som dokumentasjonspapirer og bilder av folk sammen.
Dette er egentlig en dokumentar, men Michael Moore har brukt filmen for å fremme sin egen mening og den er for subjektiv til å være en dokumentar.
